Help, I have done it again
I have been here many times before
Hurt myself again today
And, the worst part is there's no-one else to blame

Be my friend
Hold me, wrap me up
Unfold me
I am small
I'm needy
Warm me up
And breathe me

Ouch I have lost myself again
Lost myself and I am nowhere to be found,
Yeah I think that I might break
I've lost myself again and I feel unsafe

Vinteren hadde ikke vært særlig tilstedeværende.
Snøen hadde såvidt vist seg og romjula hadde akkurat begynt.
Du hadde pakket alt i bilen og var klar for å reise hjem på ferie.
"Kjør forsiktig" sa jeg og ga deg et kyss.
Du kysset meg tilbake og sa:"jeg elsker deg".
Det var det siste du sa før du dro.


To dager etterpå var alt over.
Du løy.
Du elsket meg ikke.
Jeg hadde alle verdens kniver stikkende i hjertet mitt.
Klumpen i halsen ble større og større.
Jeg gjemte meg.
Og gråt.
Gråt mine tapre tårer.
Hvordan skal min verden bli nå?
Uten deg er jeg ingenting.


Vennene mine trakk seg unna.
Ikke enkelt å holde kontakt når man lever i sin egen lille boble langt ute på landet.
Èn vennine kommer på besøk.
En kompis og en annen vennine svarer i det minste på melding.
Men resten... borte.
De valgte han.
Det er greit.
Jeg trives best i mitt eget selskap uansett.
Det er bare så trist at mitt eget selskap bare består av tårer og vonde tanker.


Noen dager ser jeg mørkt på alt.
Jeg vil ikke leve mer og jeg blir sint.
Tenker på så mye.
"Hvorfor meg? Alt gikk jo så mye bedre? Jeg sitter igjen med alt det vanskelige. Dette skulle jo vare evig. Du sa jo det".

Andre dager er det helt greit.
Jeg gjør noe.
Trener litt,klarer å høre på musikk uten å gråte,lakkerer litt negler,drar på familiebesøk.
Av og til ler jeg faktisk også.

Men det er de vonde dagene det er flest av,og de er så vonde at de settes i fokus. De gode dagene glemmes like fort som de forsvant.
Hvordan skal jeg klare dette?
Det er så vondt.

"Ta tiden til hjelp. Dette klarer du. Du er sterkere enn du tror. Det gjør ikke så vondt hele tiden. Det går alltid bedre. Kanskje er det en positiv ting? Kom igjen Hilde,stå på!"

Jeg er så DRITTlei. Unnskyld at jeg er slem,men nå gidder jeg ikke å høre mer. Jeg er lei meg. Jeg er på grensa til tidenes nervesammenbrudd og jeg orker snart ikke mer.

For 5 mnd siden mistet jeg èn av de to personene som ALLTID har trodd på meg. Den personen som har hjulpet meg på så mange måter her i livet.
For en uke siden mistet jeg den andre.

Ikke kom her å si at jeg er sterk. Jeg er ikke det.
Kanskje var jeg det en gang,men ikke nå.
Ikke si at smerten forsvinner. Den gjør ikke det. Dette handler ikke bare om kjærlighet.
Dette handler om at det livet jeg hadde sett for meg og det livet jeg ville ha aldri kommer til å eksistere.
Jeg var nesten lykkelig.
Og jeg tok det for gitt.

Ikke si at jeg er så vakker og snill.
JEG ER IKKE DET!!
Jeg klarer ikke å se meg i speilet.
Jeg klarer ikke å møte folk.
Jeg liker ikke mennesker lenger.
Jeg orker ikke.

Jeg skulle være sterk.
Skulle bli perfekt og vinne han tilbake.
Skulle bli frisk og flink.
Det er for mye.
Det er alt for mye for meg.

Å ikke prøv dere på å si at noe er hans feil.
Det er ikke hans feil at han ikke elsker meg.
Det er min.
MIN feil.
Det har alltid vært min feil. Alt sammen.

Alle de tårene som renner nedover kinnene mine nå er tårer som svir og får hele meg til å skjelve av frykt.
Jeg får ikke puste,men det gjør ingenting.
Hjertet mitt skriker etter kjærlighet,men jeg gidder ikke å gjøre noe med det.
Jeg har ikke mer kjærlighet å gi.

Han er,var og kommer alltid til å være den eneste for meg. Alltid.

Jeg er så sliten..
Altfor sliten til å fungere.
Orker ikke tenke,prate,smile eller late som.
Det er over.
Alt er over.

Kjære Farmor,jeg skulle ønske du var her nå..
Men samtidig er jeg glad du ikke er det.
Er glad du slipper å se meg sånn.
Jeg var aldri sånn når du var her.
Jeg kjempet for deg.
Og for Han.

Nå har jeg ingen å kjempe for lenger.
Få tror på meg.
Jeg tror ikke på meg selv.
Jeg stoler ikke på noen.

Det er nok nå.

Hun kommer til meg i drømmene mine.
Jeg står å ser på henne og hun ser på meg.
Så begynner hun å fortelle.
"Du er ikke verdt noe Hilde. Det må du begynne å skjønne nå. Alt dette som skjer nå er du ikke klar for. Du greier det ikke. Bare gi opp."
Jeg fortsetter å se på henne mens jeg begynner å gråte.
Hun begynner også å gråte.
Hvorfor gråter hun?
"Bare gråt. Det hjelper ikke. Det kommer alltid til å gjøre vondt. Du har støtt han fra deg. Det er din skyld Hilde. ALT er din skyld. Ingen kommer noen gang til å elske deg."
Hun er sint nå.
Hun gråter,men er sint.
Jeg tørker tårene,hun gjør det samme.
"Bare gi opp" sier hun.
Jeg går. Hun følger ikke etter.
Hun sårer meg.
Hun gjør alltid det.
Hvorfor gjør hun dette mot meg?
Jeg vil bare rømme fra henne.

Men hvordan rømmer man fra sitt eget speilbilde..?

Ikke prøv å fortreng meg.
Du slipper ikke unna.
Jeg er her enten du vil eller ikke.
Jo mer du fortrenger meg,jo vondere blir det.
Det går bare ikke og det vet du godt.

Jeg drar deg ned i møkka for å gjøre deg sterkere.
Du vet ikke hvorfor jeg er her,men du vet hvorfor du vil bli kvitt meg.
Ikke gi opp.
Kjemp.
Kjemp med svette og tårer.

Kjenn på meg.
Du må føle at jeg er der.
Jo mer du føler,jo vondere er det.
Men vondt skal vondt fordrive.
Jeg går ingen steder hvis du ikke kjemper.

Jeg er angsten.
Jeg er de vonde tankene.
Det er jeg som ødelegger deg.
Nå er det din tur til å ødelegge meg.

Igår skrev jeg dette på Facebook:

"Aldri har d vært så kaldt. Aldri har det gjort så vondt. Aldri har verden vært så mørk. Sola e bort. Stjernan gjemme sæ bak skyan. Månen lyse såvidt over uthusveggen. Æ e helt alein. Æ høre en hund som sukke,en vind som blæs,en bil kjøre forbi på dæm glatte veian. Æ høre det,men æ bryr mæ ikke. Det betyr ingenting længer. Aldri har æ hatt mindre lyst t å kjæmp videre."

Som dere kanskje skjønner så er ikke ting så lett for tiden.. Jeg kommer tilbake til bloggen,jeg vet bare ikke når..