Husker du da du sto ved Sameti og tenkte alle de vakre tankene om livet?
Husker du at du tenkte tanker som du ikke ville si høyt fordi de hørtes dumme ut? Du tenkte "Nå er jeg så sterk. Det føles som om jeg står på toppen av verden".
Du gjorde på en måte det.
Det var nemlig da du innså at du hadde så mye å lene deg på. Du var der med mennesker du er glad i og du trodde aldri du kom til å klare å gå dit. Ikke var det veldig langt,ikke var det særlig imponerende heller,men for DEG var det helt enormt. Du var så flink.

Og hva med den gangen du våknet i en hytteseng med den personen du trodde du skulle dele hele livet med?
Husker du den følelsen?
Følelsen av å være elsket,følelsen av at verden var vakker. Fuglesangen utenfor vinduet,sola som tittet inn mellom gardinene,den du elsket som sto å kokte vann til morgenens tannpuss og vask.
Var det ikke deilig?

Husker du Svarga?
Dere lette og lette og endelig fant dere huset.
Du ble ikke imponert. Det var ikke sånn som du hadde sett for deg,men husker du hvor spennende det var?

Og den gangen du våknet hjemme hos foreldrene dine. Du stirret på han i over en time. Det var tidlig. Altfor tidlig til å stå opp. Husker du hvor vakker han var? Husker du hvordan du følte deg? Du følte at du var verdt noe. At du hadde gjort noe riktig.

Den gangen tilbakefallet kom var alt så vondt. Men husker du hvor godt det var å kjenne på at du hadde tre viktige personer der døgnet rundt i starten?
Husker du hvor mange klemmer du fikk? Du klarte ikke å spise,men husker du når de laget hva som helst for at du skulle få i deg næring? Husker du hvor mye de ga av seg selv for at du skulle få det bedre?

Akkurat nå har du så vondt.
Det stikker i hele kroppen og du gråter dine modige tårer.
Men har du glemt hvor mange minner du har?
Har du glemt hvor godt du har hatt det?
Han reddet deg i kveld. Igjen. Du er ikke glemt.
Så ikke glem du heller.
Ikke glem alt det gode når det vonde kommer og tar deg.

Senk skuldrene.
Pust.

En dag blir du kanskje elsket igjen.
Vil du ikke være der når det skjer?

Jeg har ikke blogget på en stund fordi jeg har hatt veldig vanskelig for å beskriver mine følelser for tiden. Jeg har hatt både gode og dårlige dager og jeg har hatt tider der jeg har følt meg tråkket på,samtidig som jeg har opplevd å bli satt pris på.
Men nå er det på tide for meg å få prøve å få skrevet ned noen tanker. Det er på tide å prøve å forklare hvordan Hilde egentlig har det.

Jeg sitter ofte alene i sofaen min og stirrer i veggen.
Det er da jeg føler meg mest ensom,men også mest levende.
Jeg tenker på alt mellom himmel og jord. Noen ganger trekker jeg på smilebåndet,men som regel er det tårer som blir produsert.

Jeg hadde en gang alt man kunne drømme om,men det visste jeg ikke før jeg ikke lenger hadde det.
Nå når jeg tenker tilbake får jeg stikkende smerter i hele kroppen. Hva gjorde jeg galt?
Det er et spørsmål jeg spør meg selv hver eneste dag. "Hva er det jeg gjør galt?"

Ofte føler jeg meg utnyttet av mennesker.
Dette er ikke nødvendigvis deres hensikt,men det er sånn jeg føler det.
Jeg har ikke mange å prate med,men mange prater med meg.
De vil ha råd.
De har det vondt og vil at jeg skal oppmuntre dem.
Selvfølgelig gjør jeg det. Jeg vil at andre skal ha det bra.
Men av og til sitter man igjen med følelsen av at man aldri får det bra selv.
Når man har fått oppmuntret den andre personen så er samtalen over. Jeg får ikke spurt om råd. Jeg trenger også en klem og noen trøstende ord innimellom.
Jeg synes det er helt greit å være "hobbypsykolog",men noen ganger føles det som om det er det eneste jeg er.
Jeg er ikke en venn,men en rådgiver.
Selv om jeg ikke alltid har noen råd å gi,så trøster jeg. Det føles fint å trøste andre,men jeg trenger trøst jeg også.
Akkurat nå opplever jeg at flere av disse vennene mine har det så bra at de ikke trenger å ta kontakt med meg. Jeg er glad for at de har de bra,men..hva med meg?
Det er vanskelig å sitte i en situasjon der du er helt alene med tankene og smertene.


Det aller fineste jeg vet er når jeg får en uventet beskjed. Et bilde,en tekst,en sang. Noe som sier meg at jeg betyr noe. Jeg får ikke så mye av det lenger. Men de dukker jo opp av og til. De sier at et bilde sier mer enn 1000 ord. Det gjør ofte det,men man trenger noen fine ord av og til også.

Jeg føler meg fryktelig alene.
Noen ganger får jeg forhåpninger om at ting skal bli bedre. Forhåpninger er det verste jeg vet,for man ender alltid opp med å bli skuffet. Igår opplevde jeg,i et brøkdels sekund,at noe var i ferd med å skje. Noe som kunne skru tiden litt tilbake og gjøre ting bedre. Noe som kunne få meg til å føle at jeg var verdt noe. Men det var en situasjon som antakelig ikke var slik som den virket for meg. På grunn av denne situasjonen føler jeg meg mer såret enn jeg har gjort på lenge.
Det er så fryktelig å være sårbar. Man kan gråte av den minste ting og man blir helt utslitt. Det var det som skjedde inatt. Jeg gråt så lenge at jeg omsider ble så sliten at jeg sovnet.

I dag lå jeg fire timer på sofaen.
Jeg bare lå der.
Ingen tv,ingen data,ingen musikk,ingenting.
Jeg bare lå og stirret i taket.
Det høres sikkert veldig deprimerende ut,men det gjorde faktisk godt.
Det fikk meg til å begynne å skrive igjen.
Få ut tanker jeg ikke engang visste jeg hadde.

Jeg har det ikke bra.
Jeg har det heller ikke forferdelig.
Jeg bare venter på noe positivt.
Men av og til blir  man fryktelig lei av å vente.

So why don't you kill me?

Jeg ligger i influensa og kommer meg såvidt opp av senga om dagene.
Det vil for meg si at tankene tar overhånd og jeg har ikke energi til å jage de vekk.
Det er mye som plager meg nå. Altfor mye.
Man prøve jo alltid å tenke positivt,men jeg må si at jeg er enda dårligere til det nå enn jeg var før.
Det er absolutt ingenting jeg greier å se positivt på nå.
Jeg har kjempet i 15år mot angsten og depresjonene,i perioder har livet vært herlig og jeg har vært frisk nok til å fungere normalt. Nå er jeg tilbake til å grue meg for å gå ut døra. Når telefonen ringer håper jeg det ikke er noen som vil komme på besøk,når noen spør om jeg vil finne på noe begynner jeg å gråte. Ikke fordi det er trist at de spør,men fordi jeg har gitt opp å prøve og nesten er overbevist om at jeg ikke greier noe uansett hvor lyst jeg har.
Ikveld smalt det.
Jeg gråt i timevis.
Jeg satte på musikk som vanligvis får meg til smile,men jeg fortsatte å gråte.
Satte på en komedie på tv`n,gråt fremdeles.
Da jeg omsider fikk kontakt med noen som vet hvordan jeg har det og som vet hva som skal til for å få meg til å slutte å gråte var det som om noen endelig tok av meg 50kgs-sekken jeg hadde på ryggen.
Vi pratet lenge og jeg fikk tankene over på noe annet. Jeg gikk til og med på butikken en tur.
Da han gikk å la seg,gråt jeg igjen.

Det er slitsomt å være Hilde akkurat nå.
Jeg aner ikke hva fremtiden bringer og jeg føler meg så ubeskrivelig alene.
Nå når jeg er sjuk så blir alt forsterket og psyken kontrollerer meg.
Jeg har alltid sagt at jeg nekter å la angsten ta kontroll,men idag har jeg ikke engang energi til å prøve å kjempe imot.
Den får bare komme. Jeg lukker persiennene,drar for gardinene,låser døra,setter på en film,får begge hundene opp i sofaen ved siden av meg og gråter.
Sånn er livet mitt nå.

Selv om jeg utfordret meg selv veldig forrige helg og faktisk oppnådde noe stort,så er det alltid de dårlige dagene som stjeler fokuset. Jeg husker så godt hvor fint jeg hadde det på Lørdag,men jeg greier ikke å kjenne på den følelsen lenger.
Jeg håper jeg får kjenne på den igjen snart,jeg trenger det nå..

I mange år har jeg hatt noen få mennesker jeg ser opp til,mennesker som betyr noe spesielt og som jeg drømmer om å bli som.
Èn av disse menneskene er Åge Aleksandersen.
Åge har alltid vær en liten helt i mitt liv.
Jeg har vokst opp med musikken til Åge,men det er ikke musikken hans jeg skal skrive om idag.
Åge Aleksandersen er en mann med et veldig,veldig stort hjerte.
Han er omtenksom,jordnær og et fantastisk menneske. I tillegg likner han litt på pappa,så det er ikke rart jeg liker denne mannen ;)

På Lørdag i forrige uke var det demonstrasjon mot nynazisme i Tordenskjoldsparken her i Trondheim.
Jeg ville gjerne dra,men som dere kanskje vet er det ikke så enkelt for meg å komme meg ut døra med angsten min.
Det er såvidt jeg kommer meg på butikken for tiden så jeg orket ikke tanken på å dra ned til byen alene selv om denne saken er enormt viktig.

Fredag kveld leste jeg en artikkel på adressa.no om at Åge Aleksandersen skulle spille.
"Selvfølgelig" tenkte jeg. Selvfølgelig stiller Åge opp på dette her. Mannen med det store hjertet og all omtanken. Denne saken er så enormt viktig og det vet han så godt. Han er en folkets mann og jeg ble langt ifra overrasket da jeg leste at han skulle komme.
Jeg hadde aldri sett Åge live før. Har aldri møtt han selv om jeg alltid har ønsket å dra på konsert.
Angsten min har alltid stoppet meg.

Så gikk det opp for meg..
Skulle jeg prøve å ta turen dit?
Bare for å vise min respekt og for å få sett Åge være den omsorgsfulle mannen han er?
Nei,jeg kunne da ikke det. Angsten kom til å ta knekken på meg,nei,dette tør jeg ikke.

Da lørdagen kom gikk jeg meg en tur med hundene og kjente på dagsformen.
Den var ikke all verden,men iallefall bedre enn dagen før.
Klokka nærmet seg 14 og jeg visste at nå starter arrangementet i Tordenskjoldsparken snart.
Jeg fikk plutselig for meg at jeg måtte dra dit. Jeg hadde 15 minutter på å hoppe på sykkelen og trille nedover til byen.
Som sagt,så gjort.
Plutselig sto jeg der,like ved parken. Det var mange mennesker der og noen holdt en tale.
Jeg låste fast sykkelen til et tre og beveget meg sakte nærmere scenen. Jeg sto helt bakerst i folkemengden da jeg innså hvor jeg var. "Herregud Hilde. Tenk at du er her nå!". Jeg klappet meg selv diskrè på skuldra.
Jeg klarte ikke helt å konsentrere meg om alle talene,jeg var for opptatt med å holde et øye med sykkelen min sånn at jeg visste hvor lang tid jeg kom til å bruke på å gå bort til den,låse den opp og komme meg til h***ete bort derfra.
Etter en halvtimes tid fant jeg ut at det ble litt mye.
Jeg ble svimmel og angsten boblet i meg,så jeg bestemte meg for at jeg bare måtte hente sykkelen og dra hjem.
Jeg gikk å hentet sykkelen og fant ut at jeg skulle gå rundt på andre siden av scenen for så å sykle hjem.
Da jeg kom på andre siden så jeg mannen med det store hjertet,der sto Åge.
Han var på tur opp på scenen og jeg fant ut at hvis jeg tvinger meg selv til å bli her i bare noen minutter til så kommer jeg garantert ikke til å angre på det. Sykkelen ble låst fast i gjerdet og før jeg visste ordet av det sto jeg midt i folkemengden og hørte på at Åge sang for oss. Rosalita,Natasha,Ailo og Hans.. Jeg elsker den sangen.
Da han var ferdig sto jeg bare der.
Jeg hadde ikke lenger hastverk med å dra.
Jeg var så stolt av menneskene i denne parken som hadde møtt opp for å vise sin avsky mot nynazismen.
Stolt av Åge.
Og sist,men ikke minst,så utrolig stolt av meg selv.
Jeg lar meg selv veldig sjelden bli stolt av meg selv,men nå hadde jeg virkelig god grunn.
Jeg hadde mest lyst til å bare gråte av glede over det jeg hadde oppnådd.

Og ikke nok med det.
Like før jeg skulle dra,skjedde det noe enda mer fantastisk.
Noe som gjorde meg enda mer stolt og så utrolig varm om hjertet.
Hva da tenker du?
Vel.... :

<3